7.mai: Muddy with my Buddy!

Jeg hadde vært på jobb, og fikk en utfordrende melding på vei hjem:

"e du klar for ein sykkeltur?"

Jeg var vel ikke akkurat klar, men tok tak i min late skrott, og tok turen. Bildene er det min makker for kvelden, Jarl Ståle som tok seg av. (Takk for lånet!)

Bilde: Ein velfortjent pause ved "Pausekrysset"

Bilde: Flott utsikt og god stemning ved Pausekrysset"!

Bilde: Kveldens "sorpetryn" enda heldigvis godt, siden eg landa på det relativt tørre gresset der jeg står på bildet...

Det var en kjekk tur, der eg angra litt på at skjermene ble igjen hjemme, men hva har vi ikke vaskemaskin og vannslange til? Har iallefall funne ut at sykkelen tåler en støyt!

6.april: På hjemmebane

Jeg er så heldig som får lov til å betale på et hus som står på ei forholdsvis stor tomt. På denne tomten står det en liten skog (Dersom ca. 20 ganske store grantre som står ganske tett kan kalles for en skog da...). Denne "skogen" er i en skråning, som naturlig nok har ført til at det med litt saging av greiner, kan bli en liten enkel terrengløype.

Så med sag og godt mot, samt hjelp fra den snart berømte svogeren Sveinung, tok jeg fatt på den stikkende, harpiksseige og trøttende jobben med å sage greiner. Etter en liten time var vi fornøyde, og gleda oss til å ta fatt på testingen av "banen".

Vi kunne ta forskjellige ruter, som alle varte i ca. 10-15 sekunder, og endte opp på min mosegrodde plen. Ikke rare greiene tenker du kanskje, men det er da 10-15 sekunder, men non-stop action (sånn ca!). Vi oppdaget da noen problemer:

1. Når det er flere centimeter med gamle granbar som kjøreunderlag, så blir det veldig glatt!
2. Når min kone ser på, så går det alltid galt.
3. Når noe ser lett ut, er det ofte det, men ikke i denne foræderriske skogen!
4. En stein er hard som en stein, og et stikkende grantre, er stikkende!

I pausen varmte vi oss "left-over" pizza, og nøyt denne til sol og litt varme på husets terasse. Bekvemmelige sitteplasser, og godt sanitær anlegg like i nærheten må vel sies å trekke opp for den manglende variasjonen på løypa!

Til slutt endte vi opp med å lage et hopp i en liten bakke på siden av "skogen", og koste oss med den til vi var leie! Bilder av banen kommer i en oppdatering!

1.april: Time for a serious workout on a very unserious day!

Nei, engelsk er ikke min sterkeste side, så det får bli med tittelen. Første april er en dag for lystløgnere og tullebukker. Jeg er en lettlurt kar så jeg sperra meg inne på mitt private kinorom, eller gjesterommet sånn offisielt. "Multiroom" er jo et populært begrep for tiden, så jeg går for den :) Uansett, så spilte eg "Need for Speed: Carbon" i fire timer. Søndag er og blir en dag for latskap, uansett hva tro, overbevisning eller syn vi mennesker måtte ha. Men den historien hører til i en annen blog. Her skal det sykles!

Klokka er nærmere 16.00, og etter å ha konstatert at det var liten tvil hvem som kom til å vinne finalen i China Open (Snooker er en form for biliard, og verdenseneren Dott ledet 6-3 over unge Cope. Førstemann til 9 parti. Whatever!), tok jeg tak i min bilring og drog meg opp av sofaen. "Kaffi hos svigers klokka fem", ropte min elskede kone etter meg på vei ut. Min indre samvittighet visste at jeg aldri ville nå det, men den måtte tape for min iver etter å brenne kalorier, og melke litt syre.

Målet med turen var å prøve å holde tempoet oppe, og kjøre samme vei som vi sykla på "Ta med en venn-dagen" (Opp Rabbagata, og svinge av ned mot Mjåvatn ved "Pausekrysset" (Måtte finne opp et navn!).) Det var meg det stod på. "Me against nature"!

Bilde: Flotte forhold og flott vær

Siden sist søndag hadde jeg kjøpt meg ny vannflaske, og justert lufttrykket i framgaffel, så nå hadde jeg vandring som var tilpassa vekta, og ei vannflaske med vann. (Doh!) Været utenfor døra vet jeg ikke hvordan var. Skodda var for tett! Tok sjansen på å finne hjem igjen, og det angra jeg ikke på. Halveis opp forholdsvis bratte Rabbagata åpenbarte naturen seg med blå himmel, og tilnærmet ingen vind. Skodda var under meg. Jeg var over meg av begeistring. Dette kom til å bli en fin tur. Pust, pes, pust, pes, Pause(krysset)!

Bilde: Pausekrysset, med skilt som viser vei til Røyningsbu

Liten vil, liten tvil. Formen min har blitt bedre! Glad og fornøyd syklet jeg inn på den mer tekniske delen av turen. Stien hadde tørket en god del siden sist jeg var der oppe, og problematiske hinder, ble mindre problematiske, og jeg fikk flyt i kjøringen. Det var en indre usynlig begeistring hver gang jeg klarte noe jeg ikke klarte sist. Skal være ærlig å innrømme at det kom et par småhøye "Jess!" og "Konge!" ut av min pesende munn.


Turen endte litt vel brått da grusveien som går til Mjåvatn kom til syne, og jeg konstaterte en liten stund etter utenfor huset på Vikra, at formen er stigende, og jeg snart må finne en lengre løype. 45 minutter er ikke lange turen, og etterhvert vil jo denne tiden bare bli mindre. Kan jo for så vidt snu, og sykle tilbake fra Mjåvatn, og få Rabbagata i nedoverbakke til slutt. Det er jo kult!

Terningkast: 5 (for stigende form, og fint vær!)

31.mars: Leikestova

Klokka var 19.30, og jeg hadde fått Sveinung, min fortsatt 11 år gamle svoger, med meg ut på en lett og leken sykkeltur.

Vi syklet opp den fortsatt harde og tunge Rabbagata, denne gangen for å teste ut nedfarten :) Og jeg må si det gikk fortere ned en opp. (Gravitasjon, fysiske lover i praksis!) Men uansett så kunne det gått veldig galt nedover, for grusveien hadde i et parti et veldig småkornete underlag. Ble fort veldig glatt i den ene svingen, men jeg klarte å holde meg på beina, eh, hjulene :)

Tilbake til start. Ikke bare et sjansekort i "Monopol", men også status for de syklende ryttere i treningsklær. Vi fant ut at kvelden ennå var ung, og rulla ned på Sandve barneskole, nærmere bestemt lekeplassen. Der koste vi oss med å sykle ned en bratt bakke, og hoppe på ein grashaug. Høres kanskje ikke så kult ut, men det var det. "A blast" så de sier over Atlanteren.

Off topic: Gå inn på maps.google.com og se hvilken veibeskrivelse de gir mellom New York og Haugesund. For å klare den ruten bør du ha god kondis!

25. mars: Min overmann i byheiene

Det var en frisk og solfyllt morgen. Dagen etter en ekstra sen kveld/natt. Noe kan skyldes at vi måtte skru frem klokka til sommertid. Opp klokka 10.00, etter et par timer mindre søvn enn jeg burde hatt. Det var klart for den store søndagsturen med min kjøre-til-skolen-kompis, Jarl Ståle.


Jarl Ståle, som etter påstand fra han selv, var i dårlig form. "Bra!" tenkte jeg, for kondisjonen min er elendig. Vi får nok en rolig, avslappende tur. Slik som jeg tenker, ser jeg nå at jeg fortsatt ikke tenker spekulere i aksjer. Min magefølelse er tydeligvis ikke innstilt på å gi rett svar :)

Etter en kjapp frokost, og et kvarter med sykling på asfalt (æsj), var jeg hos min sykkel-buddy for dagen. Der ble det en litt finsmørning av kjede og vaiere, før vi etter et nytt kvarter var klare for byheiene/markje.

Det første vi skulle var å bestige en rimelig heavy grusvei, som klatra bratt og svingete oppover mot selve turstien. Syns selv jeg klarte dette forholdsvis greitt, og alt virket veldig lovende. Vi tok av inn på en gress/gjørme/stein-sti, som vi alle liker så godt, og koste oss riktig nedover mot en "myr-bru" (En sånn smal snekret bru, som er bare lagt nedpå myra, for å slippe å vasse gjennom den.) Denne kunne vi ta god fart på, og hoppe av. Min makker tok et bilde av meg i svevet :)



Det var nå klar for den andre av dagens mange små og store stigninger, og nå startet problemene for min del. Et par feilvalg, feiltråkk og "dett var dett". Det hjelper lite med sykkelsko, skivebremser og 100mm vandring på framgaffel, når jeg ikke klarer den minste ting. Oppgitt og litt irritert som jeg fort ble, kobla jeg staheten inn, og tok meg i sammen. Hadde bare kondisjonen følgt etter.

Pust, pes, pust, pes. Pause (Heldigvis var flaska med idag!)

Ny frisk, nytt giv og mye gåing. Stikkord for de neste 5 minuttene, men det ble etterhvert supert! Vi klatra oss rolig oppover en etter min mening bred sti, med litt grus og stein. Fine greier! Noen ganger ble vi avbrutt av noen kjekke småbakker der farten steg betraktelig, og det ble litt utfordrende. Til slutt var vi på toppen, som min kamerat så ettertrykkelig sa. Nå var det bare en lang utforkjøring igjen, og den skulle være dagens høydepunkt. Og det var den. Bånn gass, og nok av utfordrende steiner, og små hopp på veien. Må si dette var verdt strevet!

Brått og brutalt var turen i byheiene over. Litt sykling rundt omkring i Åkra sentrum, og hjemveien var det som skjedde etterpå. Ikke akkurat spesielt spennende :)

Konklusjon: Jarl Ståle har bedre kondis enn det han påstod, og jeg har dårligere :)

22.mars: "Ta med en venn"-dagen

Gårsdagen hadde ikke knekt meg, men gitt meg ny giv. Klar for mer sykling, fikk jeg etter en del overtalelse, med meg min svoger. Sveinung med sine 11 år, og tunge sykkel var den perfekte medsyklist denne dagen. Rolig tempo var stikkordet, og kosetur kan faktisk også brukes. Kjørte en litt annen rute denne gangen. Opp den bratte Rabbagata, og inn i heiene, og enda til slutt ved Mjåvatn. Fikk ikke rare trimmen, men fikk en fin tur i fint vær og med selskap.

21.mars: Utforske nabolaget

Jeg er så heldig å ha utsikt over havet der jeg bor. En bakdel med dette er vinden. Men denne vakre onsdagen, med blå himmel og nesten ingen vind, var et untak, som jeg møtte med glede.

Sykkelen overlevde lørdagens jomfrutur, og var klar til dyst. I all iver glemte jeg vannflaske. (Idiot) Hadde tidligere i vinter vært ute å gått opp i heiene/markene/turområdet i nærheten av der jeg bor. Virket lovende da iallefall. Jeg var klar til å rulle der andre tidligere kun hadde trått.

Etter noe asfalt og grus, var jeg oppe på Mjåvatn og turen kunne virkelig begynne. Det er ikke å ta hart i at jeg hadde tro på meg selv. (Jeg skulle bare visst!) Det var tydeligvis ikke like lett å ta seg fram på turstien som jeg trodde. Steinene var noe større, og gjørma noe dypere, og bakkene noe brattere. Alt i alt, vanskelig. (Foreløpig). Ble en del gåing i begynnelsen, men gikk etter hvert bedre, da stien ble noe lettere å rulle på. Det ble en kjærkommen pause på Røyingsbu, en hytte som den lokale turforeningen eier.

Dagene var overraskende varm og stille. Utrolig at ikke flere hadde tatt turen oppover. Jeg traff faktisk ingen på hele turen. En skatt som står ubenyttet. Jeg fikk da utfolde meg fritt, og sykle så fort jeg klarte. Noen fordeler må man ha når man er student og kan ta "a day off" av og til.

Etter hytta gikk det flott. Lite gåing, mye sykling. Ble dog avbrutt av en UTROLIG dyp gjørme som stjal fremhjulet mitt, og slengte meg over styret. Heldigvis ikke oppi guffa, men over. Etter litt kamp med slurpet, fikk jeg sykkelen min tilbake. Har hørt at gjørmebad er bra for helsa, men jeg er nå glad det var sykkelen og ikke jeg som havna nedi.

Sliten, trett og klar for dusjen, enda turen strålende.